mandag 27. februar 2012

Kommentar, uke 7

Carina har også latt seg inspirere av Hawes Side Primary School.
Hun ser i tillegg realistisk på vår egen skolehverdag, samtidig som hun forteller oss om sine tanker og drømmer for en mer digital skole.
Jeg er enig med henne i mye.
Innlegget hennes og kommentaren min kan du lese ved å følge denne lenken.

fredag 24. februar 2012

Digital arena, uke 7


Hawes Side Primary School – en inspirasjon!

Nettsiden til Hawes Side Primary School er inspirerende å besøke. Det første som møter oss er en vennlig rektor som på videofilm forteller om skolen. Vi blir litt kjent med området og vi får høre om skolens målsetting. Det er imponerende å se hvor flinke skolens lærere har vært til å gjøre elevene delaktige i presentasjonene på nettsiden. Elevene har også fått (velge, antar jeg) interessegruppe som de er ansvarlige for. Interessegruppen driver en blogg i samarbeid med lærere. Bloggen skal nå ut til medelever, samfunnet rundt og andre skoler. Skolen er svært klar på premissene for publisering på nett: Bare fornavn skal brukes, ingen bilder skal vises sammen med navn. Alle som kommenterer blir også bedt om å unngå fullt navn. Jeg synes dette er gode regler.

Skolens motto er ”Community, Learning and Creativity in Harmony”. Jeg synes det er interessant at ”Community” kommer først, foran ”Learning”! Barna har mulighet til å kjenne seg som bidragsytere til både små og store samfunnsgrupper rundt seg. Jeg vil tro at dette utvikler en bredere ansvarsfølelse hos dem og en opplevelse av å være til nytte. IKT-gruppa ved skolen blir f. eks. bedt om å informere lærergrupper om hvilke ”smarte” programmer de har funnet tilgjengelige på nettet.

Skolen jeg underviser ved, har dette skoleåret startet med egne klasseblogger som ligger tilknyttet skolens webside. Det er ny arbeidsmåte og nytt redskap for oss. Vi har tenkt at veien blir til mens vi går. Det er flere ting ved Hawes jeg synes er verdt å lære av. Foreldrebloggen, ”Hjelpe-bloggen” med informasjon bl.a. om helsesøster, bokklubb-bloggen og blogg for kulturutveksling er bare noen av de gode ideene man får.

Siden jeg underviser norsk i flere klasser på mellomtrinnet, er det innenfor det faget jeg kunne tenke meg å prøve noe nytt. Jeg har syslet med tanken om å lage enten en blogg eller wiki for norskfaget. Siden skulle primært være en fagside/ressursside med for eksempel grammatikkregler, rettskrivingsregler, bokanmeldelser, lenker til øvingssider på nettet osv. Årsaken til at jeg helt bevisst velger sakprosasjangeren er min erfaring av at elevene trenger øvelse i denne. Dette vil være med å legge grunnlaget for bedre forståelse av sakprosa når de kommer høyere opp i klassetrinnene. Denne nettsiden ville jeg gi 5. klasse ansvaret for sammen med faglærer. En inkludert målsetting er at når klassen har blitt 6. klasse, vil de kunne undervise den nye 5. klassen om hvordan lage og drive en slik fagside.

Jeg la merke til at flere av Hawes videosnutter var laget i programmet PhotoPeach. Dette har jeg sett en fin instruksjonsvideo om, laget av Ellen D. Kan anbefales! Presentasjonsverktøyet ser ut til å være lett tilgjengelig og vil være et nyttig redskap til bruk i skolen.

mandag 13. februar 2012

Kommentar, uke 6


Nancyn Studieblogg har et innlegg om barn og unges mobiltelefonbruk hvor hun også refererer til praksisen i en Waldorfskole i California. Det er interessant å se at det er helt forskjellige ting som har fattet Nancyns og min interesse i denne artikkelen. Det synes jeg kan vise at medlemmer i et team kan utfylle hverandre og få  til en nyttig belysning av en sak.
Personlig mener jeg at det er god utjamningspolitikk i den "digital-strategien" som er valgt her til lands. Det har jeg skrevet en kommentar om på denne lenken:

http://nancyn-nancy.blogspot.com/2012/02/barn-og-unges-digitale-arena.html#comment-form

Barn og unges digitale arena, uke 6

Bakgrunnen for denne refleksjonen er ukens leksjonstekst og artikkelen om Waldorf-skolen i California. Spørsmålet som følger leksjonen inneholder ordet motkultur. Dette ordet trigget meg og gav meg litt andre tanker, men ikke om det som skjer spesielt ved skolen i Silicon Valley. Digitale kunnskaper skal inn i norsk skole, det kan vi ikke gjøre noe med - og jeg er enig i at disse kunnskapene skal inn. Digitale hjelpemiddel skal være et transparent verktøy i alle fag, på linje med blyant, linjal, viskelær, skrivebok etc. (Wølner 2011/2012) Jeg drøfter derfor ikke for eller imot data-teknologi i grunnskolen, men ønsker heller å svare på spørsmålet på et generelt grunnlag. Spørsmålet lyder: "Reflekter over om det er skulen si oppgåve å skape motkultur til det som skjer i samfunnet?"

Som lærere har vi tatt på oss et stort ansvar. Vi er de personene, utenom de foresatte, som ser og samhandler med barnet i flest antall timer gjennom dagen og uken. Som lærere i skolen har vi fått et nasjonalt oppdrag som i Læreplanen for kunnskapsløftet (LK 06) er forklart nokså detaljert for oss. I denne sammenhengen henter jeg sitater fra «Det integrerte mennesket» i Generell del av læreplanen. Mot slutten kommer disse konklusjonene som jeg vil ta med.

Opplæringa skal medverke til ei karakterdanning som gir den einskilde kraft til å ta hand om eige liv, pliktkjensle for samfunnslivet og omsorg for livsmiljøet (…) Sluttmålet for opplæringa er å eggje den einskilde til å realisere seg sjølv på måtar som kjem fellesskapet til gode - å fostre til menneskelegdom for eit samfunn i utvikling.

Ja, jeg mener at vi som skole også må skape/være motkultur til mye av det som skjer i samfunnet. Vi vet at mye ikke er godt hverken for barna eller samfunnet. Vi vet at mye som skjer ikke kommer fellesskapet til gode eller viser omsorg for livsmiljøet eller fostrer menneskelighet! Dette må vi våge å adressere, snakke med elevene om og gi dem mot og visdom til å håndtere. Det finnes drøssevis av situasjoner og tilstander i verden som trenger at noen tør å være en motkultur. Morgenbladet nr 5, 2012 har en artikkel skrevet av Tor Øystein Vaaland som heter «Alminnelige helter». Fremsiden tematiserer det som «Det godes problem». Vaaland siterer professor i psykologi Joar Vitterstø som sier «at menneskets evne til samarbeid og omsorg er vår største genetiske ressurs». Han fortsetter med å si:

Gode omgivelser ser ut til å kunne skape gode mennesker nesten helt uavhengig av det genetiske utgangspunktet, og derfor er det så viktig å skape gode samfunn (…) De som har handlet godt vil ofte gjenta det (...) For å få et godt liv må vi overforplikte oss til det positive.

Jeg mener ikke å være kategorisk i mine uttalelser om dette, men jeg tror det er viktig at vi i skolen også våger å skape og være modell for en motkultur når det er nødvendig.

Et annet spørsmål vi ble utfordret på denne uken, er «Kor mykje bør læraren vera tilgjengeleg for elevane på sosiale medium». Jeg har ikke gjort meg opp en bastant mening om dette. Må det, skal det og bør det være læreren? Men ja, jeg tror det er riktig at noen voksne er der for dem, vokter litt over dem og passer på at ingen lider overlast. I sin nyttårstale 2012 oppfordret Jens Stoltenberg alle til å bli digitale nabokjerringer som våger å ta til motmæle når vi oppdager urett.

Med fare for å bli forstått som at jeg forlater oppgavelyden, har jeg denne gangen lyst til å sparke ballen videre til foreldregruppen. Vi foreldre må også tørre å være motkultur og være kompetente, ansvarlige voksne. Det er galt å la barn som er 9, 10 og 11 år få lyve på alderen og bli medlem av facebook. Det er galt å gi etter for mas og la samme aldersgruppe lyve på alderen for å kunne spille online RuneScape. Begge nettsteder har 13 års aldersgrense. En av mine barns skolekamerater fortalte at han hadde vært i fornøyelsesparken Tusenfryd med familien, men han var dessverre ikke høy nok til å ta «Speed Monster». Neste dag hadde pappaen prøvd å legge inn ekstra såler i skoene, for å se om han ble høy nok på den måten. Mange vil si at dette er uskyldig, men summa summarum: Hva lærer vi foreldre bort til barna våre gjennom de valgene vi tar i hverdagen? Vi er rollemodeller i alt vi sier og gjør, om vi liker det eller ei. En av etikkens grunnteser er dette: Det som er, er ikke nødvendigvis det som bør være. Altså, det at mange/alle gjør en ting, gjør ikke handlingen til etisk riktig.



Vaaland, T. Ø. (2012). Alminnelige helter. Artikkel i Morgenbladet Nr. 5, Ågang 193, 3.-9. februar      2012

Wølner, T. A..(Kommer 2012). Lære ved å gjøre – Med digitale verktøy fra Dewey til . Kompendium           IKT i læring, versjon august 2011. Høyskolen i Vestfold.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/aktuelt/taler_og_artikler/statsministeren/statsminister_jens_stoltenberg/2012/statsministerens-nyttarstale-2012.html?id=667848

fredag 10. februar 2012

Kommentar, uke 5

Ellendas blogginnlegg om stasjonsundervisning og IKT er svært interessant og informativt skrevet.
Jeg har gitt en kommentar som kan leses ved å følge lenken:

http://ellendah.blogspot.com/2012/02/stasjonsundervisning-og-ikt.html#comment-form

mandag 6. februar 2012

Veke 5


Korleis eg lærer best?

Dette var ei fin oppgåve å få, synest eg. Det er ei stund sidan sist eg har tenkt grundig gjennom spørsmålet. Eg oppdagar likevel at eg har gjort meg refleksjonar ikring dette over noko tid.

Me lærer ikkje bare på ein måte, heldigvis. Er me innstilte på det, kjem kunnskap og lærdom til oss dagleg gjennom heile livet. I tillegg kjem den kunnskapen me aktivt søkjer opp og freistar tileigne oss.

Aller best likar eg å lære gjennom ordveksling og drøfting saman med andre. Kan eg kalle det dialog-læring? Når me kan få bryne oss i ein diskusjon, dele meiningane våre, filosofere høgt i lag saman, lytte til kva andre tenkjer eller har erfart, høyre deira argumentering, vera sakleg einig eller ueinig. . . . Denne måten å lære på kan beint ut vera morosam!

Ein annan måte eg brukar, er lesing i full, stille konsentrasjon, helst utan ein lyd kring meg. Eg likar å ha ei bok eller utskriven tekst å lesa i fordi eg strekar under, over og ved sida. Eg likar bøker med plass i margen og mellom linjene. Eg har laga mine eigne symbolteikn og ordforkortingar som eg skriv i boka. Eg noterer assosiasjonar eg får undervegs og lagar mine eigne fotnoter. Mine pensumbøker/lesetekstar er i etterkant ubrukelege for andre, og dei gongene eg har kaupt[1] bruka pensumbok med andres strekar og notater har det vore ei plage å lesa i dei.

Ein tredje måte eg lærer mykje gjennom er i utprøving med påfølgjande refleksjon. Refleksjonsdelen kan skje over lang tid og blir som ei mental wiki-side som aldri blir heilt ferdig.

Til slutt vil eg dele eit motto eg har, som eg lærte på skule i USA. Ein forelesar som eg korkje hugsar namn eller tema til, men bare denne eine setninga: «Always be teachable, make sure you’re teachable!» Dette tykkjer eg passar godt inn i vår kultur med livslang læring som eit ideal.

søndag 5. februar 2012

Uke 4, tankekart


Tankekart, VØL-skjema, bison-overblikk og lignende strategier blir gjennomgått årlig i klassene opp gjennom barneskolen. Vi oppmuntrer elevene til å bli kjent med dem alle og bruke de forskjellige strategiene der de er hensiktsmessige. Dette er en viktig del av undervisningen. Vi forsøker å gi dem redskaper til læring. Ikke alle vil bruke de samme strategiene, noen vil ikke bruke dem i det hele tatt. Noen lager etter hvert sine egne varianter og egne tilnærmingsmåter til fagstoff.
På vår skole blir Tony Buzans tankekart introdusert senest på 3. klassetrinn. Elevene begynner gjerne med å fortelle/tegne (om) seg selv i form av et tankekart.  Lesebøkene vi bruker, Safari (fra Gyldendal norsk forlag), starter også svært tidlig med tankekart-tegninger i margen til noen lesestykker. Når elevene kommer til 4. eller 5. klasse, blir de bedt om også å prøve seg på digitale tankekart. Hittil har vi brukt «bubble.us», men vi kan nå utvide repertoaret med noen flere.
Jeg har her prøvd meg på mindomo tankekart. Bildet blir oversiktlig og det er lett å sette inn lenker, bilder, videosnutter, ikoner etc. Det er brukervennlig og elevene mine vil like dette. Jeg synes gratisvarianten er god nok, og jeg kommer nok ikke til å benytte betalingsversjonen.
Link til tankekartet mitt: