Jeg er ikke i tvil om at man kan lære av å spille dataspill. Mange utdanningssteder bruker vel dette i sin opplæring av studenter til faglig ekspertise. Men i grunnskolen? Tja… Hvis det skal tas i bruk, må vi være sikre på at det fremmer læring. Men må skolen ha monopol på læring eller det å lære bort? Hvorfor kan ikke læring gjennom dataspill i grunnskolealder være noe som skjer på fritiden, stort sett? De overførbare kunnskapene som dataspill gir, den «usynlige porteføljen» (Høiland & Wølner, 2007, s. 43) kan vi likevel anerkjenne, styrke og utvikle i skolen. Jeg vil understreke at jeg ikke kategorisk avviser dataspill i skolen. Til det vet jeg rett og slett for lite. Det finnes helt klart mange gode spill som kan brukes på en målrettet måte.
Læring har til alle tider vært hardt arbeid. Mange ferdigheter trenger enormt mye trening fra tidlig alder av for at man skal bli en topputøver. Jeg er redd for at dataspilling har frarøvet oss noen «eksperter» innen f.eks. musikk og kunst. Dataspillet er fengende, «alle de andre guttene gjør det», det gir dem noe å snakke om og gjøre sammen og det gir raske tilbakemeldinger. Å sitte alene å øve piano som har et mål langt der framme, er en langt større utfordring som kan være vanskelig å motivere seg selv til. Rockeartist John Mayer sa i et intervju på Skavlan 15. 1. 10 at han tilhørte en generasjon som ikke kastet bort så mye tid på internett, så han hadde masse tid til øving. Han tviler på om han hadde vært gitarist i dag om han hadde vokst opp 5 – 10 år senere.
Se intervjuet med John Mayer på denne adressen:
http://www.youtube.com/watch?v=LXF1rrflEv0
